Tida flyr naar man har det goy gitt

Har allerede vert her 2 mnd men har enda ikke gjort typiske "turist-ting" enda. Slik som aa besoke fine museumer,kirker og andre bygninger i gamlebyen, tatt teleferico, som er en "heis" som tar det 4000m.o.h til en vulkan, besokt midtad del mundo, som er paa punktet midt i verden, derav navnet ecuador (ekvator paa norsk) osv osv. Men paa mandag har vi ingen planer, siste arb dag er paa fredag.

Blir deilig med 2 uker ferie i paradis. De som kjenner meg veldig godt vet at jeg som regel ikke liker aa planlegge langt framover i tid. Saan type skrive saeremmnet natta foer innlevering, og helt paa impuls fant paa aa reise til Ecuador osv. Det mest impulsive er det morsomste, aa jeg fikk 5 paa saeremnet bare for aa ha det sagt. Saa derfor har jeg ikke planlagt ferien min. Er 1000 vis av muligheter her. Er ca gratis aa reise rundt med buss i dette landet, aa kysten er ikke saa langt unna. Jeg faar lov aa bo hos vertsfamilien saa lenge jeg vil saa kjekt aa ha en plass aa ha kofferten liksom. Er invitert med til kysten av Peru sammen med en kompis. Klarer ikke aa uttale navnet paa plassen aa allefall ikke skrive det. Men stedet er kjent for bra surfebolger og fester. Me like. Tror det blir Peru siste uka mi allefall. Aa maa til Montañita en siste gang. Naar jeg blir 70 aar skal jeg ta med meg alle kattene mine aa flytte til Montañita. Saa skal jeg aapne en surfebar aa leve livets glade dager til asken min blir spredt utover havet der (evt kattene mine spiser meg opp).

I gaar hadde jeg med meg alle klerne aa leknene i barnehagen. Stoor stas, aa ungene ble saa glade. Carmita, la proffesora, delte ut siden hun vet hvem som er mest fattig aa trenger det mest. Vi hadde det veldig goy med aa hoppe tau aa spille fotball. I morgen er siste dagen, aa det kommer til aa bli kjempetrist! Har jo sett ungene nesten hver dag i en mnd, saa blir rart aa plutselig ikke se de mere. Spesielt favorittungen min, som har begynt aa kalle meg "Mammi", noe som forovrig er litt forstyrrende. Er trist aa tenke paa hvor disse barna er om 10-20 aar. Carmita har selv fortalt meg at disse barna ikke har noe framtid siden de bare har skole fram til de er 12, etter det maa foreldra betale aa ingen av disse familiene har raad til det. Er ogaa en hjerneskada jente i gruppa mi aa jeg lurer virkelig paa hva framtida vil bringe for henne. Sitter her med taarer i oynene mine naa, saa tror vi setter en strek her for naa. Bilder kommer etterhvert.

Suss fra Quito